Åpenhet for erfaring (92): Sjelden i historien finner man en åpenhet så konsekvent uttrykt over et helt liv. Franklin lærte seg fransk, italiensk, spansk og latin som voksen, praktisk talt av egen vilje. Han gikk fra boktrykkeri til elektrisitetsteori til konstitusjonell juss uten å se det minste unaturlig i overgangene. Poor Richard's Almanack rommer alt fra meteorologi til moralfilosofi — tegnene på et sinn som konsekvent ser verden som et sammenhengende system av mønstre å forstå.
Planmessighet (78): Skåren er høy, men ikke ekstrem — og det er avslørende. Franklin er kjent for sitt berømte skjema for de tretten dydene, et selvdisiplineringsprosjekt av nesten militær presisjon. Likevel vitner hans egne notater om at han gang på gang brøt sine egne planer til fordel for en interessant samtale eller et nytt prosjekt. Planmessigheten var et verktøy han plukket opp og la fra seg etter behov, ikke en medfødt trang til orden.
Ekstroversjon (85): Franklin hentet åpenbart energi fra menneskelig kontakt. Han grunnla debattklubber, filosofiske selskaper og biblioteker — institusjoner som strukturerte sosiale rom for idéutveksling. I Paris ble han en salongens naturlige midtpunkt, og hans diplomatiske suksess skyldtes like mye personlig sjarm som politisk kløkt.
Medmenneskelighet (65): Høy, men med markerte forbehold. Franklin var varm og genuin i sine vennskap, men han var også en dyktig forhandler som kjente verdien av en posisjon. Hans behandling av sønnen William under revolusjonens splittelse avslørte at lojalitet til prinsipp kunne overstyre lojalitet til blod.
Nevrotisisme (25): Ekstremt lav — og kanskje den enkeltfaktoren som best forklarer Franklins produktivitet. Han ruminerte ikke, katastrofiserte ikke og lot ikke motgang feste seg. Selvbiografien er slående i sin fraværelse av selvmedlidenhet.
Mønsteret som trer frem er et sinn med uvanlig kapasitet for glede og konstruktiv handling — pragmatisk, men ikke overfladisk; disiplinert, men ikke rigid.
