Åpenhet for erfaring (75): Cellinis åpenhet er høy, men den er jordbundet snarere enn abstrakt. Vita vitner om en mann med sterk estetisk sans, teknisk nysgjerrighet og vilje til å eksperimentere med materialer og motiver — fra myntgravert til monumental bronse. Likevel er åpenheten hans primært rettet mot det håndgripelige og praktiske, ikke mot filosofisk kontemplasjon.
Planmessighet (55): En tydelig middels skår, og nettopp her finner vi et sentralt spenningspunkt. Cellini var disiplinert nok til å beherske ekstremt krevende håndverk og fullføre storprosjekter under press, men kildene antyder gjentakende impulsive handlinger — uberegnelige oppdrag, eskapader og voldelige utbrudd — som underminerte langsiktig stabilitet. Planmessigheten hans var situasjonsbetinget heller enn vanemessig.
Ekstroversjon (82): Sjelden har en kunstner fra perioden etterlatt seg et mer høylytt selvportrett. Cellini søkte aktivt selskap med paver, konger og fyrster, utfordret rivaler offentlig og krevde stadig anerkjennelse fra omverdenen. Vita er i seg selv et dokument på ekstrovert energi: verden er hans scene, og han er alltid hovedpersonen.
Medmenneskelighet (15): Dette er den skåren som skiller Cellini mest markant fra normalen. Empati, hensynsfullhet og samarbeidsvilje er konsekvent fraværende i kildene. Rivaler omtales med forakt, beskyttere betraktes instrumentelt, og selv nære relasjoner er preget av dominans fremfor gjensidighet. Dette er ikke en person som naturlig stiller spørsmålet «hva trenger den andre?»
Nevrotisisme (65): En forhøyet skår som avspeiler en følelsesmessig volatilitet kildene dokumenterer bredt — raserianfall, paranoia overfor «fiender», og perioder med grandiose religiøse opplevelser. Cellini var ikke stabil under press; han eskalerte.
Samlet tegner Big Five-profilen en mann med enestående drivkraft og estetisk sans, men med et psykologisk kostbart temperament der lav medmenneskelighet og høy nevrotisisme skapte både mesterverker og katastrofer.
