Åpenhet for erfaring (90): Skåren er blant de høyeste mulige, og kildene bærer den godt. Pascal beveget seg med lik integritet mellom geometri, fysikkeksperimenter, teologi og poetisk prosa. Pensées er i seg selv et monument over intellektuell nysgjerrighet uten faggrenser — ett fragment analyserer vanets tyranni, det neste utforsker det uendelige rommet som fyller ham med «skrekk og ærefrykt». Søsterens vitnesbyrd understreker at han fra barndommen oppsøkte spørsmål voksne anså som avgjorte.
Planmessighet (65): Høy, men ikke dominerende. Pascal gjennomførte krevende empiriske prosjekter med systematisk tålmodighet — Puy-de-Dôme-eksperimentet om lufttrykk er ett eksempel — men Pensées forble uferdig ved hans død, og mange av prosjektene hans bar preg av brå retningsendringer. Strukturen er der, men den bøyes regelmessig av gnisten fra en ny innsikt.
Ekstroversjon (30): Klart introvert. Kildene beskriver et tilbaketrukket liv, særlig etter hans religiøse omvendelse i 1654. Han trakk seg fra salongen og Parislivet han hadde vært en del av, og søkte ensomheten som betingelse for dybde. Hans sosiale engasjement, når det fantes, fremstår som intellektuelt heller enn sosialt motivert.
Medmenneskelighet (55): Middels, og det er en ærlig skår. Pascal kunne vise dyp omsorg — særlig overfor de fattige, som han ifølge biograder ga regelmessig til mot livets slutt — men han kunne også være skarp, polemisk og ubøyelig i intellektuelle disputter. Angrepene på jesuitene i Lettres provinciales vitner om en penn som ikke mildnet budskapet av hensyn til relasjonene.
Nevrotisisme (75): Høy og godt dokumentert. Kronisk sykdom, søvnløshet, og intense religiøse kriser preger biografien. Fragmentene i Pensées om menneskets rastløse jakt på distraksjon leser man best som selvportrett. Angsten var ikke bare temperament — den ble til filosofi.
Samlet tegner disse fem trekkene bildet av et sinn med enorm rekkevidde og dyp sårbarhet, der planmessigheten holder intellektet produktivt, men aldri helt temmer urostifteren inni.