Åpenhet for erfaring (40): Bucky søker ikke det nye for nyhetens skyld. Han er ikke en drømmer som spekulerer i abstrakte muligheter, men en mann som holder seg til det konkrete og kjente. Etter år som programmert soldat er åpenhet nærmest blitt en luksus han ikke har råd til — nye impulser er farlige, fremmede situasjoner potensielle trusler. Hans forhold til verden er filtrert gjennom skjerpet sansning og erfaring, ikke kreativ eksperimentering.
Planmessighet (65): Han er disiplinert på en måte som bærer preg av kondisjonering mer enn frivillig struktur. Som Winter Soldier var presisjon og målrettethet absolutt — og rester av dette lever videre. Han fullfører det han begynner, holder seg til avtaler, og bærer en indre orden selv midt i kaos. Men det er ikke en metodisk orden bygget på ambisjoner; det er overlevelsesstruktur.
Ekstroversjon (30): Bucky er påfallende tilbaketrukket. Han observerer før han taler, trekker seg gjerne unna folkemengder og finner ikke energi i sosial omgang. I Sam Wilsons selskap kan han åpne seg gradvis, men det er alltid med en tydelig kostnad — ord veier tungt, og taushet er hans naturlige tilstand.
Medmenneskelighet (60): Han er ikke kald — men han er heller ikke varm uten reservasjoner. Omsorg er til stede, men pakket inn i forsiktighet. Han beskytter dem han er glad i, lytter når noen trenger det, men tillit gis sakte og kan trekkes tilbake enda raskere. Middels medmenneskelighet betyr her et genuint hjerte som er lært å holdes skjult.
Nevrotisisme (80): Dette er Buckys mest definerende trekk i det psykologiske landskapet. Han bærer en svimlende emosjonell byrde: skyld over handlinger han ble tvunget til, kronisk hyperårvåkenhet, mareritt og flashbacks. Hans indre tilstand er sjelden stabil. Ikke fordi han er svak — men fordi det han har gjennomgått ville knekket de fleste.
Samlet tegner disse skårene bildet av en mann med solid kapasitet for struktur og lojalitet, men hvis psykologiske grunnmur er alvorlig skadet. Han fungerer — men det krever konstant, utmattende arbeid.