Åpenhet for erfaring (55): Buffy er ingen drømmer eller abstrakt tenker. Middelskåren her er nøyaktig — hun er nysgjerrig nok til å tilpasse seg det bisarre livet som jeger, men hun søker ikke nye ideer for ideenes skyld. Hun er pragmatisk i møte med det overnaturlige: vampyrer er et problem som skal løses, ikke et filosofisk mysterium som skal utforskes.
Planmessighet (55): Heller ikke her er Buffy ekstrem. Hun er ikke kaotisk, men heller ingen mester i langsiktig strategi. Planer lages og endres i møte med virkeligheten. Hun kan mobilisere seg til handling når det kreves, men strukturen er aldri målet i seg selv — den er et verktøy for å holde folk trygge.
Ekstroversjon (65): Buffy henter energi fra sitt fellesskap. Scooby-gjengen er ikke bare taktisk støtte — de er livsnerven hennes. Alene er hun sårbar på en måte kampferdighetene aldri kan kompensere for. Hennes humor, sarkasme og vilje til å snakke om det vonde vitner om et utadvendt hjerte som trenger kontakt.
Medmenneskelighet (70): Dette er kanskje hennes mest definerende trekk. Buffy gir seg selv — igjen og igjen. Hun tilgir, hun beskytter, hun ofrer seg. Men medmenneskeligheten er ikke naiv: den er forankret i lojalitet og valgte relasjoner, ikke i godhet overfor alle og enhver.
Nevrotisisme (60): Buffy bærer angst, skyld og emosjonell tretthet som en del av sin hverdag. Middels-høy skår her reflekterer en karakter som kjenner på frykten, men fungerer likevel — oftere gjennom handling enn gjennom bearbeiding.
Samlet tegner disse fem trekkene bildet av en relasjonsdrevet, moderat strukturert og emosjonelt levende person — ingen ytterlighet, men alle tendensene peker mot det samme sentrum: de hun er glad i.