Åpenhet for erfaring (85): Xavier er en intellektuell og idémessig pioner. Han har viet livet til et prosjekt de fleste forkastet som naivt — sameksistens mellom arter i konflikt — og har bygget en hel institusjon rundt denne visjonen. Hans evne til å tenke i muligheter snarere enn begrensninger gjenspeiles i hvordan han konsekvent ser potensial i studenter og allierte som verden har skrevet av. Denne åpenheten strekker seg til det filosofiske: han engasjerer seg genuint med Magnetos argumenter, avviser dem ikke, men møter dem med motargumenter. Det gjør ham til en sjelden type idealist — en som faktisk lytter.
Planmessighet (75): Xavier er en strukturbygger. Skolen, X-Men som operativt team, de diplomatiske kanalene han vedlikeholder — alt bærer preg av gjennomtenkt organisering og langsiktig planlegging. Han improviserer sjelden, og hans taktiske tenkning i krisesituasjoner avslører en mann som alltid har tenkt et par trekk fremover. Planmessigheten er høy, men ikke dominant; den tjener visjonen, ikke omvendt.
Ekstroversjon (55): Her er skåren genuint middels, og det merkes. Xavier er komfortabel i lederrollen og taler med autoritet, men han er ikke en som søker sosial stimulans for sin egen del. Han er mer til stede i dype, enkeltsamtaler enn i store forsamlinger, og henter åpenbart kraft i fordypning — i bøker, i telepati, i tanke. Han er en leder som leder innenfra, ikke ved å fylle rommet.
Medmenneskelighet (85): Empati er ikke bare en egenskap hos Xavier — det er bokstavelig talt hans superkraft, og de to er vanskelig å skille. Hans omsorg for studentene er konsekvent og varm, og han viser gjentatte ganger vilje til å sette egne interesser til side for andres ve og vel. Denne svært høye skåren peker imidlertid også mot en blindsone: hans trang til harmoni og relasjonell godhet kan gjøre ham for forsiktig med nødvendig konfrontasjon.
Nevrotisisme (40): Xavier er bemerkelsesverdig stabil. Selv under ekstrem press — tap av venner, fysisk funksjonshemning, institusjonell motgang — bevarer han en ro som grenser mot det stoiske. Dette er ikke fortrengning; det er genuine reguleringsevner. Det gjør ham til et fast punkt i kaos, men kan tidvis lese som emosjonell distanse for de rundt ham.
Samlet tegner disse skårene et bilde av en mann bygget for langsiktig veiledning: åpen nok til å drømme stort, planmessig nok til å realisere drømmene, empatisk nok til å bry seg genuint — og stabil nok til å holde kursen når verden presser tilbake.
