Åpenhet for erfaring (95): Sjelden ser vi en karakter med så høy åpenhet manifestert så konsekvent og troverdig. Cooper omfavner drømmer som etterforskningsmateriale, tolker tibetansk intuisjonsmetodikk med dødelig alvor, og lar seg begeistre like dypt av en perfekt kopp kaffe som av et komplekst kriminalmysterie. Hans åpenhet er ikke kvirkete affektasjon — det er en genuin kognitiv stil der det sanselige og det spirituelle er likestilte informasjonskanaler.
Planmessighet (75): Bak den drømmende fasaden finnes en høyt strukturert etterforsker. Coopers lydopptak, hans metodiske gjennomgang av bevis, hans evne til å holde komplekse trådnettverk organisert i hodet — alt vitner om en mann som bruker struktur som stillas for intuisjonen, ikke som erstatning for den. Planmessigheten er høy, men ikke rigid.
Ekstroversjon (70): Cooper henter tydelig energi fra mennesker rundt seg. Han bygger raskt genuine relasjoner med lokalbefolkningen i Twin Peaks, er åpent beundrende overfor andres kvaliteter, og trives i samtale. Likevel er ekstraversjonen ikke dominerende — han er like komfortabel i kontemplasjon.
Medmenneskelighet (85): Det er kanskje Coopers mest definerende trekk: en autentisk og urokkelig omsorg for andre mennesker. Han behandler alle vitner med respekt og verdighet, sørger genuint over tap, og lar empati informere — men aldri kompromittere — etterforskningsprosessen.
Nevrotisisme (25): Coopers bemerkelsesverdige emosjonelle stabilitet er ikke kynisk distanse, men en slags forankret ro. Selv i møte med det dypt traumatiske og det overveldende uhyggelige forblir han nærværende. Det er nesten paradoksalt: en mann som er maksimalt åpen for inntrykk, men minimalt destabilisert av dem.
Mønsteret som trer frem er en karakter der høy åpenhet og høy medmenneskelighet forsterker hverandre, holdt i en stabil ramme av lav nevrotisisme og respektabel planmessighet — en sjelden og psykologisk overbevisende kombinasjon.
