Åpenhet for erfaring (55): Dennises moderate åpenhet er avslørende. Han er ikke den nysgjerrige intellektuelle han innbiller seg å være. Han interesserer seg for ideer — særlig egne — men hans tankeverden er i bunn og grunn konservativ og selvsentrert. Han kretser om de samme temaene gang på gang: sin egen tiltrekning, sin overlegenhet, sine systemer for å manipulere andre. Det finnes glimt av estetisk sans og en viss dramatisk kreativitet, men de tjener nesten alltid hans eget image.
Planmessighet (65): Her er Dennis langt mer kompetent enn de fleste rundt ham vil innrømme. Han planlegger, han strukturerer, han har systemer. Hans tilnærming til sosial manipulasjon er metodisk og gjennomtenkt. Problemet er at planmessigheten settes fullstendig i tjeneste for narsissistiske mål, noe som gjør den til et redskap for skade snarere enn for konstruktiv atferd.
Ekstroversjon (75): Dennis henter energi fra å dominere sosiale rom. Han trenger et publikum — til å beundre ham, til å reagere på ham, til å bekrefte at han eksisterer på det nivået han krever. Han er sjelden komfortabel alene med sine egne tanker, noe de sjeldne øyeblikkene der fasaden sprekker tydelig viser.
Medmenneskelighet (5): Dette er den skåren som definerer Dennis mer enn noen annen. En skår på 5 er ikke bare lav — den er klinisk. Dennis mangler ikke bare empati; han ser aktivt ned på den. Andre mennesker er instrumenter, hindringer eller publikum. Hans forhold til de rundt ham er gjennomsyret av en kald, transaksjonell logikk.
Nevrotisisme (70): Under den glatte overflaten ulmer en dyp og kronisk ustabilitet. Dennis reagerer på opplevd kritikk, avvisning eller tap av kontroll med raser som er ute av proporsjon med situasjonen. Denne emosjonelle sprøheten er kjernen i hans patologi — han er ikke rolig; han er undertrykt.
Samlet tegner disse fem trekkene et portrett av en person med betydelig kognitiv kapasitet og sosial energi, satt fullstendig i tjeneste for en grandiost skjør selvoppfatning og en Medmenneskelighet som i praksis er fraværende.