Åpenhet for erfaring (35): Draco er ideologisk konservativ og konseptuelt lukket. Han stiller sjelden spørsmål ved arvede sannheter — om blodrenhet, om Voldemort, om sin families verdier — og har liten interesse for ideer som utfordrer det etablerte. Hans magiske preferanser er tradisjonelle, og han tiltrekkes av det kjente og befestede fremfor det nyskapende.
Planmessighet (55): En middels skår som reflekterer en interessant spenning. Draco er disiplinert nok til å opprettholde sin status i Slytherin og er akademisk kompetent, men hans planlegging kollapser under eksistensielt press — som når oppdraget om å drepe Dumbledore lammet ham i stedet for å mobilisere ham. Han er ikke udisiplinert, men han er heller ikke robust nok til å eksekvere under ekte krise.
Ekstroversjon (60): Draco henter energi fra sosiale hierarkier. Han er alltid omgitt av følgesvenner, alltid opptatt av å vise seg frem, alltid orientert mot publikum. Men dette er ikke varm sosiabilitet — det er statusscenen som er hans habitat. Uten beundrere mister han noe av sin funksjon.
Medmenneskelighet (25): Svært lav, og dette er kanskje hans mest definerende trekk i de tidlige bindene. Draco mangler empati som praksis — han krenker, ydmyker og manipulerer uten synlig samvittighetskvaler, i alle fall utad. Senere antyder seriene at noe av dette var performativt, men kapasiteten til innlevelse i andres smerte forblir begrenset.
Nevrotisisme (65): En høy skår som blir synlig særlig fra og med det sjette bindet. Under overflaten av overlegen arroganse ligger en kronisk angst for å svikte, for å ikke strekke til, for farens skuffelse. I de sene bøkene sprekker fasaden, og vi ser en ung mann som er dypt redd.
Samlet tegner disse skårene et portrett av en person som er sosialt aktiv, men ikke varm — strukturert, men skjør — og hvis ytre selvsikkerhet er et tynt lag over en betydelig indre uro.
