Åpenhet for erfaring (96): Munch befinner seg i det absolutte toppsjiktet for denne dimensjonen, noe hans virke bekrefter på nesten hvert lerret. Han avviste tidlig det akademisk-realistiske maleriet til fordel for indre tilstander som kunne kommuniseres gjennom farge, linje og forenkling. Han var blant de første europeiske kunstnerne som systematisk undersøkte angst, seksualitet og død som bildets egentlige tema — ikke som moralsk allegori, men som levd erfaring.
Planmessighet (38): Her tegner kildene et mer kaotisk bilde. Munch var notorisk dårlig på økonomi i store deler av livet, levde uregelmessig, og lot lerretene stå ute i vær og vind på Ekely — det han selv kalte «hestedokteren»-kuren. Likevel er det viktig å nyansere: han var produktiv i ekstrem grad, noe som tyder på en slags intern drivkraft snarere enn ytre disiplin.
Ekstroversjon (28): Munch var tilbaketrukket og foretrakk isolasjon. Relasjonene til kvinner — særlig til Tulla Larsen — endte dramatisk, og han trakk seg i sine siste tiår nesten helt tilbake til Ekely utenfor Oslo. Sosiale sammenkomster fremstår i hans dagbøker og brev som belastende snarere enn stimulerende.
Medmenneskelighet (32): Han var ikke en varm eller omsorgsfull personlighet i konvensjonell forstand. Biografiene antyder en mann som kunne være mistenksom, krevende og egosentrisk i relasjoner — ikke av ondsinnethet, men av en fundamental orientering mot eget indre.
Nevrotisisme (92): Dette er kanskje den mest definerende skåren. Angst, ensomhet, sykdomsfrykt og melankolske tilstander er ikke bare tema i bildene — de var strukturerende elementer i Munchs hverdagsliv. Hans nervøse sammenbrudd i 1908 og det påfølgende klinikoppholdet i København understreker dette.
Samlet tegner disse skårene et portrett av en mann hvis indre liv var ekstraordinært rikt og ekstraordinært smertefullt — og som kanaliserte begge deler med kompromissløs intensitet inn i kunsten.