Åpenhet for erfaring (80): Roosevelt viste gjennom hele livet en markert vilje til å utfordre eksisterende kategorier og konvensjoner. Hun søkte aktivt kontakt med mennesker fra kulturer og samfunnslag hun ikke var født inn i — afroamerikanske aktivister, fagarbeidere, europeiske flyktninger — og lot disse møtene forme henne intellektuelt. «My Day»-kolonnen bærer preg av en genuint nysgjerrig geist som aldri sluttet å stille spørsmål ved det selvfølgelige.
Planmessighet (85): Den høye skåren reflekteres i et arbeidsomfang som er nesten ufattelig: daglige kolonner i over to tiår, massiv brevveksling, turné- og talevirksomhet, FN-arbeid. Roosevelt var ikke bare idealist — hun var en nøyaktig og utholdende strateg som gjennomførte. Erklæringen om menneskerettighetene ble ikke til gjennom entusiasme alene, men gjennom år med forhandlinger og diplomatisk presisjon.
Ekstroversjon (65): Skåren er høy, men ikke dominerende — og det er avslørende. Roosevelt beskrives i biografisk materiale som en person som hentet energi i alenetid og fordypning, men som likevel aktivt oppsøkte mennesker og offentlige situasjoner. Ekstroversjonen fremstår som et valgt redskap snarere enn en medfødt impuls.
Medmenneskelighet (85): Her er kjernen. Roosevelts evne til å møte mennesker uten hierarkisk filter — å sitte ved siden av soldater i feltlasarett, å lytte til gruvearbeidere — er gjennomgående dokumentert. Medmenneskeligheten var ikke ytelsesorientert vennlighet, men en strukturell empati som gjennomsyret hennes politiske tenkning.
Nevrotisisme (55): En middels skår som peker mot noe vesentlig: Roosevelt var ikke trygg og uforstyrret. Biografiske kilder tyder på livslang kamp med selvbilde og frykt for avvisning. Men hun handlet likevel — noe som gjør at nevrotisismen ikke paralyserte, men snarere drev henne fremover. Samlet sett fremstår hun som en person hvis emosjonelle uro ble omdannet til moralsk vilje.