Åpenhet for erfaring (60): Epiktet var ingen spekulativ mystiker. Åpenheten hans er middels, og det passer godt: han søkte ikke abstrakt metafysikk for sin egen skyld, men anerkjente filosofi som et praktisk redskap. Han lånte fra stoikernes etablerte tradisjon fremfor å konstruere radikalt nye systemer, og Enchiridion er nettopp det — en håndbok, ikke et eksperiment.
Planmessighet (85): Her er Epiktet i sitt rette element. Den svært høye planmessigheten speiles direkte i hans insistering på daglig øvelse, vane og selvdisiplin. Filosofi var for ham ikke kontemplasjon, men trening. «Øv deg,» er et gjentakende imperativ i Discourses. Strukturen er ikke et middel — den er selve veien.
Ekstroversjon (50): En middelskår som speiler et genuint tvetydig bilde. Epiktet underviste åpent, samlet tilhørere og trivdes tydelig i rollen som lærer. Likevel fremstår hans energi som vendt innover mot prinsippene, ikke utover mot menneskene. Han var tilstede i rommet uten å begjære rampelyset.
Medmenneskelighet (55): Middels, og det er analytisk ærlig. Epiktet viste omsorg for sine studenter, men omsorgen hans var moralsk snarere enn emosjonelt imøtekommende. Han utfordret, provoserte og krevde. Varmen var real, men filtret gjennom prinsipper.
Nevrotisisme (20): Den mest definerende enkeltskåren. Svært lav emosjonell reaktivitet er ikke bare et temperamentstrekk her — det er et filosofisk prosjekt realisert i livet. Kildene antyder en mann som møtte slaveri, eksil og kroppslig svakhet med det han selv kalte ataraxia, en uforstyrret ro.
Samlet sett tegner skårene bildet av en person med eksepsjonell indre stabilitet og sterk struktur, men uten de høye ekstraversjon- eller medmenneskelighetstallene som ville gjort ham til en folkeforfører. Han var en byggmester av sjelen, ikke en sjarmør.