Åpenhet for erfaring (80): Hemingways åpenhet manifesterte seg ikke i abstrakt intellektualisme, men i en grenseløs appetitt på levd erfaring — krig, fiske, oksetyrefekting, safari, hav. Romaner som A Farewell to Arms og The Old Man and the Sea bærer preg av en forfatter som insisterte på å kjenne tingene med egne sanser før han beskrev dem. Åpenheten hans var kropp før tanke.
Planmessighet (60): Her finner vi en av de mer moderate skårene — og en av de mer avslørende. Hemingway var disiplinert nok til å skrive nesten hver morgen, stående, til en fast ordgrense. Men han var ikke systematisk. Privatlivet var kaotisk, ekteskapene gjentakende og mønsteret av flukt og excess vedvarende. Disiplinen hans var selektiv og ritualbasert, ikke strukturell.
Ekstroversjon (75): Hemingway søkte stimulering utenfra med stor intensitet. Paris-kaféene, Key West-barene, bullfighten i Pamplona — han var en mann som tenkte og levde i samspill med omgivelsene. Kildene tyder likevel på at dette var like mye et sosialt skjold som et genuint ønske om nærhet: han fylte rommet for å slippe å sitte alene med seg selv.
Medmenneskelighet (35): Lav medmenneskelighet preger forholdet hans til både kollegaer og venner. Brevene og biografiene dokumenterer gjentatte mønstre av konfrontasjon, rivalisering og offentlig nedrakking av tidligere venner — Fitzgerald, Gertrude Stein, Ford Madox Ford. Han var ikke ond, men han var lite diplomatisk, og han prioriterte ekthet over harmoni, med forkjærlighet.
Nevrotisisme (80): Dette er kanskje den skåren som forklarer mest. Hemingways svært høye nevrotisisme gir kontekst til alkoholismen, de mange psykiatriske innleggelsene mot slutten, og den gjennomgående frykten for svakhet i hans prosa og persona. Det å fremstå som uredd krevde livslang energi nettopp fordi han var det motsatte inni.
Samlet tegner Big Five bildet av en mann i konstant intern turbulens som møtte verden med maksimal intensitet — kreativt produktiv og personlig destruktiv på samme tid.