Åpenhet for erfaring (92): Kildene etterlater liten tvil — Dostojevskij søkte aktivt inn i menneskelig smerte, religiøs ekstase og filosofisk avgrunn. Han lot karakterene sine representere radikalt uforenlige verdensbilder i samme roman, og han skydde ingen tankeeksperimenter uansett hvor ubehagelige de var. Denne ekstremt høye åpenheten manifesterer seg i et forfatterskap som strekker seg fra humaniora til teologi til politisk analyse uten å blunke.
Planmessighet (45): Her møter vi det kanskje mest dokumenterte paradokset i Dostojevskijs liv: han var kronisk gjeldstynget, spilleavhengig og leverte manus under ekstremt press. En Planmessighet på middelsnivå er faktisk en overdrivelse i hans tilfelle — strukturen han oppnådde kom gjennom desperat deadline-drevet disiplin snarere enn naturlig orden.
Ekstroversjon (55): Dostojevskij var verken utpreget introvert eller ekstravert, og kildene bekrefter denne balansen. Han kunne holde glødende offentlige taler og fengsle publikum, men trakk seg like gjerne tilbake i dyptgående enearbeid. Han var et sosialt vesen med sterkt behov for stilhet.
Medmenneskelighet (40): Lav, og det er bevisst. Dostojevskij var ikke «snill» i konvensjonell forstand — han var krevende, til tider nedlatende og kjent for skarpe personlige konflikter. Empati hos ham var ikke sosial smøring, men en dyptgående og tidvis smertefull evne til å se inn i andres sjel — noe annet enn å behage dem.
Nevrotisisme (88): Den svært høye skåren reflekterer det som kildene gjentakende beskriver: epileptiske anfall, spillebesettelse, angst, finansiell panikk og eksistensielle kriser. Denne emosjonelle intensiteten var ikke bare en byrde — den var også råmaterialet for hans kunst.
Samlet tegner disse skårene bildet av en mann som brant kraftig i begge ender: uendelig nysgjerrig og vidåpen, men med utilstrekkelig indre struktur til å bære det hele uten skader. Det er nettopp i denne spenningen at storheten oppstår.