Åpenhet for erfaring (85): Kildene etterlater liten tvil om en usedvanlig intellektuell appetitt. Frederik leste filosofi, komponerte musikk, spilte fløyte og brevvekslet med tidens ledende tenkere. Hans filosofiske skrifter vitner om en mann som aktivt oppsøkte ideer på tvers av disipliner — fra militærstrategi til estetikk — og som gjerne lot ny innsikt utfordre etablerte antakelser, inkludert kirkens.
Planmessighet (88): Den svært høye skåren gjenspeiles konsekvent i dokumenterte beslutningsprosesser. Frederiks militærkampanjer var preget av minutiøs forberedelse; hans administrative reform av Preussen bygde på systematisk gjennomtenkte strukturer snarere enn impuls. Daglige rutiner og disiplinert arbeid fremstår som bærebjelker, ikke unntak.
Ekstroversjon (45): En mellomposisjon som passer godt med kildenes bilde: Frederik kunne opptre med majestetsfullt nærvær i hoffets sammenhenger, men hentet tydelig kraft fra ensomhet — fra kveldssamtalene alene med bøkene på Sanssouci snarere enn fra selskapelighetens overfladiskhet. Han søkte intellektuelle meningsfeller, ikke folkemengder.
Medmenneskelighet (30): Den lave skåren er kanskje den mest avslørende. Biografisk materiale og korrespondanse tyder på at Frederik oppfattet de fleste mennesker gjennom en utilslørt kynisk linse — nyttige instrumenter for statens formål mer enn mål i seg selv. Empati fremstår som et redskap han kunne mobilisere strategisk, ikke en grunnleggende orientering.
Nevrotisisme (55): En moderat, og derfor interessant, skår. Frederiks ungdom — preget av en autoritær fars undertrykkelse og et dramatisk fluktsforsøk som endte i traume — etterlot sannsynligvis spor. Kildene antyder periodiske svingninger mellom kynisk kontroll og dypere uro, særlig etter militære tap.
Samlet tegner disse fem trekkene bildet av en mann med ekstraordinær intellektuell og strukturell kapasitet, men med en grunnleggende kulde overfor medmennesker som både muliggjorde og begrenset hans politiske prosjekt.