Åpenhet for erfaring (55): Trumans moderate skår her stemmer godt med det bildet dagbøker og brev til Bess tegner — en mann som leste historien iherdig og hentet lærdom fra den, men som ikke var noen abstrakt tenker eller eksperimentell reformator. Han lot seg ikke friste av ideologiske systembygg eller store filosofiske spenninger. Hans intellektuelle nysgjerrighet fremstår som selektiv og pragmatisk: han brukte historien som et verktøy for å forstå nåtiden, ikke som et mål i seg selv.
Planmessighet (80): Her er Truman tydeligst. Memoarene og pressekonferansene viser en mann som forberedte seg grundig, holdt orden på detaljer og fullførte det han hadde satt i gang — enten det gjaldt å koordinere overgangen etter Roosevelts død eller å administrere et komplekst etterkrigsbyråkrati. «The buck stops here»-skiltet på skrivebordet var ikke en floskel; det fremstår som et uttrykk for en dypt internalisert pliktfølelse.
Ekstroversjon (60): Truman var ikke en introvert tilbaketrukket figur, men heller ikke en naturlig showman. Kildene antyder en mann som trivdes godt i små, tillitsbaserte grupper — kabinettmøter, direktørkretser — men som ikke søkte rampelyset for dets egen skyld. Morgenturene hans i Washington var blitt berømte, men de var preget av struktur og vane mer enn sosial søken.
Medmenneskelighet (50): En av profilens mest avslørende spenninger. Truman fremstår verken som den varme omsorgsfulle eller som den kalde kalkulatoren. Brev til Bess avslører sterk personlig nærhet og omsorg, mens politiske vedtak — inkludert atombombeavgjørelsen — tyder på en mann som kunne sette følelsesmessige hensyn til side når plikt og analyse krevde det.
Nevrotisisme (35): Den emosjonelle stabiliteten fremstår som en av Trumans mest undervurderte styrker. I en periode preget av ekstraordinært press — atomvåpen, Korea, kald krig — viser dagbøkene en mann som sov godt, holdt rutinen og ikke lot angst lammе avgjørelsene.
Samlet sett tegner disse skårene et bilde av en person med uvanlig høy psykologisk robusthet og gjennomføringsevne, men uten de ekstreme toppene i åpenhet eller varme som kjennetegner mer polariserende personligheter. Det er nettopp denne moderate, støe konfigurasjonen som gjør Truman til et studie i administrativt lederskap snarere enn visionært.