Åpenhet for erfaring (92): Svært høy Åpenhet preger hele Ibsens litterære prosjekt. Kildene viser en forfatter som konsekvent brøt med etablerte former og tematiserte det som ingen andre dramatikere turde røre: ekteskap som fengsel (Et dukkehjem), arv og sykdom som metafor (Gengangere), løgn som livsgrunnlag (Vildanden). Hans intellektuelle risikoappetitt var ekstraordinær — han lot figurene sine utfordre samfunnets helligste institusjoner, og betalte prisen i form av skandale og boikott.
Planmessighet (78): En høy skår her gjenspeiler den disiplinen og strukturen som kjennetegnet Ibsens arbeidsliv. Han arbeidet systematisk og metodisk, reviderte grundig, og leverte med bemerkelsesverdig regularitet over flere tiår. Biografiske kilder beskriver stramme arbeidsrutiner og en nøyaktighet i selvpresentasjonen — den berømmelige sigaretten, frakken, ordenene på brystet — som vitner om et ordenssans som gikk langt utover det rent litterære.
Ekstroversjon (25): Svært lav Ekstroversjon er kanskje det trekket som oftest overrasker. Ibsen var notorisk sosialt reservert, unngikk folkemengder og foretrakk observatørrollen fremfor deltakerrollen i selskapslivet. Anekdoter fra samtiden beskriver ham som stiv og ugjennomtrengelig i møter, ennå kapabel til å avdekke sannheter om menneskenaturen som få andre så.
Medmenneskelighet (35): Lav Medmenneskelighet fremstår som en av Ibsens mest markante trekk, og henger nøye sammen med hans kritiske blikk. Han var ikke kjent for omsorg og imøtekommenhet; tvert imot beskrives han som krevende, distansert og til tider sviende i sine vurderinger. Likevel er paradokset at verkene hans brenner av medfølelse med individer fanget i sosiale systemer.
Nevrotisisme (68): Høy Nevrotisisme speiles i den emosjonelle intensiteten som gjennomsyrer verkene — angsten, skammen, den aldri helt tilfredsstilte lengselen. Brev og biografier antyder et indre liv preget av selvkritikk og uro, en permanent spenning som drev ham, men som heller aldri lot ham hvile.
Samlet tegner disse fem trekkene et portrett av en person der skapertrangen og den kritiske intelligensen er enorm, men der evnen og viljen til å regulere seg sosialt eller hvile i varme relasjoner var påfallende lav. Det er i nettopp dette gapet mye av Ibsens drama finner sin energi.