Åpenhet for erfaring (60): En middels skår her er avslørende. Henry var ingen lukket mann — kildene beskriver ham som musikalsk begavet, teologisk engasjert og genuint interessert i humanistisk lærdom i sin ungdom. Likevel fremstår åpenheten hans som selektiv og ego-tjenestedyktig: ny teologi var interessant så lenge den begrunnet ekteskapsoppløsninger, ny kunst var velkommen så lenge den glorifiserte ham selv. Rekkevidden var reell, men aldri ubegrenset.
Planmessighet (45): Her er paradokset tydeligst. Henry satte i gang monumentale prosjekter — reformasjonen av den engelske kirken, de store krigstoktene, slottbyggingen — men gjennomføringen overlot han gjerne til Thomas Cromwell, Thomas Wolsey eller andre kapable ministre. Han var ikke en planlegger; han var en beslutningstaker som satte mål og forventet at andre ordnet detaljene. En impulsiv grunnstruktur skinner gjennom.
Ekstroversjon (80): Dette er kjernen. Samtidige beskrivelser er entydige: Henry lysnet opp et rom, dominerte et bord og forventet og fikk oppmerksomhet. Hoffet graviterte mot ham, og han trivdes i sentrum med en naturlighet som ikke synes å ha krevd anstrengelse. Turnérer, banketter, jakt og musikk var ikke fritid — det var arena for selvet hans.
Medmenneskelighet (20): En av de laveste tenkelige skårene, og kildene støtter tolkningen. Empati fremstår som betinget og instrumentell. Venner og ektefeller ble brukt og kastet — noen bokstavelig talt. Thomas More, Anne Boleyn, Thomas Cromwell: mennesker han en gang hevet opp, og deretter lot falle med tilsynelatende liten indre konflikt.
Nevrotisisme (55): Verken stabilt rolig eller åpenbart angstpreget, men middels. Raptusene hans er veldokumenterte, og frykten for sykdom, død og mangel på mannlig arving ligger som en undertone gjennom hele regjeringstiden. Likevel fremstår han ikke som kronisk engstelig — snarere som en mann med lav toleranse for frustrasjon.
Samlet tegner disse fem trekkene et bilde av en person med imponerende sosial magnetisme, begrenset empati, middels selvdisiplin og en åpenhet som aldri truet hans eget selvbilde alvorlig.