Åpenhet for erfaring (95): Få skårer forteller en tydeligere historie. Newtons livsverk er en ustoppelig vandring inn i det ukjente — fra lysets natur til himmelmekanikk, fra alkymi til teologi. Han nøyde seg aldri med andres forklaringer; kildene viser en mann som eksperimenterte med å stikke en nål bak sitt eget øyeeple for å studere synsfenomener. Dette er ikke nysgjerrighet som en hyggelig egenskap — det er åpenhet som en drivende kraft, nesten uten grenser.
Planmessighet (90): Den svært høye skåren speiles i Newtons arbeidsmønster. Han holdt systematiske notisbøker, arbeidet i år uten pause på Principia Mathematica, og var kjent for å glemme måltider og søvn i perioder med intenst arbeid. Strukturen var ikke et mål i seg selv, men et uunnværlig redskap for å bære frem de mest ambisiøse intellektuelle prosjektene i sin tid.
Ekstroversjon (15): Tidlige biografer beskriver Newton som unnvikende og vanskelig å nå. Han holdt svært få forelesninger ved Cambridge, og de han holdt, skal ifølge samtidige beretninger ofte ha blitt holdt for tomme rom. Sosial energi ser ut til å ha vært noe han sparte, ikke investerte.
Medmenneskelighet (15): Her ligger kanskje det mest markante paradokset. Newton var kjent for langvarige og bitre stridigheter — med Leibniz om kalkulus, med Hooke om optikk. Samtidige beskriver ham som hevngjerrig og nesten ute av stand til å tilgi opplevde krenkelser. Lavmenneskelig adferd er godt dokumentert i kildene.
Nevrotisisme (70): Den høye skåren er forenlig med de kjente episodene av psykisk sammenbrudd, særlig i 1693, da Newton selv beskrev en periode med søvnløshet og paranoia i brev til John Locke og Samuel Pepys. Indre uro ser ut til å ha vært en fast ledsager til den intellektuelle kraften.
Samlet viser disse fem trekkene en personlighet der ekstraordinær intellektuell kapasitet og viljestyrke eksisterte i et vedvarende spenningsforhold med emosjonell sårbarhet og sosial tilbaketrekning — et mønster som er sjelden, men ikke tilfeldig.