Åpenhet for erfaring (60): McNultys åpenhet er middels, og det merkes. Han er ingen intellektuell i tradisjonell forstand — han leser ikke, filosoferer sjelden — men han har en intuitiv evne til å se mønstre i komplekse kriminelle nettverk som få av kollegene hans besitter. Han er nysgjerrig når nysgjerrigheten tjener saken hans, ellers ikke. Interessen for det abstrakte er selektiv og instrumentell.
Planmessighet (35): Lav planmessighet er kanskje den enkeltskåren som best forklarer McNultys livsforløp. Han er impulsiv, ustrukturert og konsekvent ute av stand til å tenke mer enn ett skritt frem i tid. Han konstruerer en falsk seriemorder uten å ha en exit-strategi. Han lover sine sønner aktiviteter han ikke holder. Hans manglende evne til å utsette tilfredsstillelse koster ham alt han hevder å verdsette.
Ekstroversjon (65): McNulty er genuint utadvendt — en barfly, en historieforteller, en mann som trenger publikum. Han fungerer best i tett samarbeid med Bunk, i argete diskusjoner med Lester Freamon, i konfrontasjoner med overordnede. Ensomheten han opplever etter suspensjon fra mordgruppen er ikke romantisk isolasjon — den tærer på ham.
Medmenneskelighet (40): Her sitter et av hans mest avslørende paradokser. McNulty bryr seg genuint om ofre — særlig de usynlige, de systemet glemmer. Likevel behandler han menneskene rundt seg med en hensynsløshet som grenser til arroganse. Elena, Beadie, kollegene som trekkes inn i svindelen hans — de blir midler, ikke mål.
Nevrotisisme (65): Bak den selvsikre fasaden ligger en betydelig indre uro. McNultys alkoholforbruk, hans sykliske selvdestruksjon og hans kroniske misnøye signaliserer en mann som sjelden er i fred med seg selv. Provokasjonen og opprøret er delvis en flukt fra noe han ikke klarer å navngi.
Samlet tegner disse fem dimensjonene en karakter som er begavet, rastløs og dypt ambivalent — dyktig nok til å se hva som burde gjøres, men for lite disiplinert og for lite hensynsfull til å gjennomføre det uten å etterlate skade.