Åpenhet for erfaring (80): Lockes intellektuelle rekkevidde var bemerkelsesverdig bred. Han engasjerte seg seriøst med epistemologi, politisk filosofi, medisin, økonomi og teologi – ikke som dilettant, men som grundig undersøker. Kildene tyder på at han var drevet av en genuin trang til å forstå tingenes natur, og at han systematisk utfordret etablerte autoriteter, fra Descartes' medfødte ideer til kongenes guddommelige rett.
Planmessighet (75): Locke var ingen impulsiv tenker. Dagbøkene og brevene viser en mann som organiserte sin tid nøye, fulgte medisinske journalrutiner, og brukte mange år på å bearbeide Essay før det kom i trykk i 1689. Høy planmessighet kombinert med en fleksibel kognitiv livsstil skaper en interessant spenning: grundig, men ikke rigid.
Ekstroversjon (40): Locke søkte ikke rampelyset. Han trivdes i intellektuelle sirkler – særlig rundt Lord Shaftesbury og den Royal Society-tilknyttede kretsen – men kildene fremstiller ham som grunnleggende tilbaketrukket. Han foretrakk korrespondanse og skrift fremfor offentlig debatt, og holdt mange av sine mest kontroversielle meninger skjult i årevis.
Medmenneskelighet (60): En middels skår som reflekteres godt i kildene. Locke var lojal mot nære venner og patroner, og viste stor omsorg for barn og utdanning i pedagogiske skrifter. Samtidig var han ikke naivt tillitsfull – hans politiske filosofi er gjennomsyret av institusjonell mistro og behovet for kontrollmekanismer.
Nevrotisisme (35): Til tross for eksil, politisk forfølgelse og dårlig helse fremstår Locke i kildene som bemerkelsesverdig jevn i lynnet. Han håndterte utfordringer metodisk snarere enn følelsesmessig. Lav nevrotisisme kan ha vært selve ryggraden i hans evne til å opprettholde et langt, tålsomt intellektuelt prosjekt under vanskelige omstendigheter.
Samlet sett er dette en profil preget av stille kraft: åpen nok til å omforme verden, strukturert nok til å gjøre arbeidet, introvert nok til å aldri gjøre det om til en personkult.