Åpenhet for erfaring (80): Kildene tyder på en svært høy åpenhet som manifesterte seg i Mills vilje til å la egne posisjoner utfordres og omformes. Han begynte som benthamittisk utilitarist og endte med en langt mer nyansert moralfilosofi som rommet estetiske og emosjonelle dimensjoner Bentham aldri anerkjente. Hans intellektuelle biografi er én lang bevegelse mot stadig større kompleksitet.
Planmessighet (85): Mills produktivitet er slående — systematiske verk om logikk, økonomi, politisk filosofi og etikk, skrevet parallelt med et krevende arbeid i East India Company. Hans System of Logic (1843) alene representerer et kolossalt, metodisk gjennomarbeidet prosjekt. Planmessighet (85) fremstår her ikke som pedanteri, men som disiplin i tjeneste for idealer.
Ekstroversjon (35): Mill var ingen offentlig skikkelse av temperament. Hans parlamentariske periode (1865–1868) var tilsynelatende mer pliktfølelse enn naturlig kall, og brevene hans vitner om en mann som trivdes best i fordypet skrivearbeid og i den intime intellektuelle vennskapen med Harriet Taylor. Lav ekstraversjon betyr ikke tilbaketrekning fra verden — men at energien ble hentet i stillheten.
Medmenneskelighet (75): Høy medmenneskelighet kommer til uttrykk i Mills vedvarende engasjement for de undertrykte — arbeidere, kvinner, koloniserte folk. Dette er ikke abstrakt filantropi; brevmaterialet antyder en person som genuint lot andres situasjon berøre ham.
Nevrotisisme (55): En middels skår som speiler et reelt paradoks: Mill beskriver selv sin depressive krise i tjueårene med stor åpenhet i selvbiografien, men fremstår ellers som en relativt stabil og vedvarende arbeidende intellektuell. Sårbarhet og robusthet levde side om side.
Samlet tegner disse fem trekkene bildet av en stille, men brennende reformator — ikke en agitator, men en systematisk arkitekt av ideer som forandret sin tid.