Åpenhet for erfaring (55): Konfusius var ingen abstrakt systemtenker eller spekulativ filosof i den greske tradisjonen. Den moderate skåren på åpenhet passer godt med et menneske som var dypt forankret i fortiden som lærdomskilde — i Zhou-dynastiets musikk, ritualer og tekster — snarere enn i fremtidens uutforskede idéer. Han spurte, lyttet og lærte, men innenfor en ramme han selv anså som gitt av historien.
Planmessighet (90): Dette er den mest dominerende trekket i profilen og gjennomsyrer hele Konfusius' livsprosjekt. Analektene er fulle av hans insistering på at riktig atferd krever øvelse, disiplin og konsistens. «Den edle mann» (junzi) som ideal er ikke et medfødt privilegium — det er resultatet av uopphørlig selvdisiplin. Konfusius studerte ritualene metodisk, kledde seg etter nøye bestemte regler og reiste i årevis i håp om å finne en fyrste som ville gjennomføre hans reformer.
Ekstroversjon (55): Kildene tegner bildet av en mann som trivdes i samfunn med sine disipler og satte stor pris på samtale og fest, men som heller ikke fryktet stilhet og tilbaketrekning. Han var ingen politisk agitator; han forerakk det intime klasserommet fremfor den store talerstolen.
Medmenneskelighet (70): Konfusius' kjærlighet til sine elever, hans omsorg for de svake og hans undervisning om ren — menneskekjærlighet — speiler en genuint høy medmenneskelighet. Han lot aldri rigide prinsipper overskygge hans anerkjennelse av det enkeltmennesket foran ham.
Nevrotisisme (35): Den lave skåren er kanskje den mest slående. Selv etter år med politisk skuffelse, eksilperioder og manglende anerkjennelse fremstår Konfusius i kildene som forbausende stødig. Han klager, men han kollapser ikke. Det er en rolig resignasjon i ham — ikke kynisme, men aksept forankret i meningsfullhet.
Samlet viser dette Big Five-bildet en person med jernsterk indre struktur, genuin varme for andre og en ro som ikke er likegyldighet, men forankrethet — en kombinasjon som er like sjelden som den er kraftfull.