Åpenhet for erfaring (85): Svært høy åpenhet er kanskje det trekket som best forklarer Tao Te Ching som verk. Tekstens evne til å holde motsetninger — væren og ikke-væren, styrke og svakhet, handling og ikke-handling — i produktiv spenning vitner om en kognitiv stil som trives i det uavklarte. Lao Tzus konsept om wu wei, handlingens fravær som den høyeste handling, er ikke mulig å formulere uten en ekstrem åpenhet for paradoks og abstraksjon.
Planmessighet (25): Svært lav planmessighet er oppsiktsvekkende lav, og her bor et av profilens viktigste paradokser. Teksten oppfordrer eksplisitt til å gi slipp på kontroll, struktur og målrettet streben — verdier planmessighet normalt fremmer. Det er lite som i kildene tyder på at Lao Tzu var opptatt av system, disiplin eller karriere i vestlig forstand. Legenden om at han forlot hoffet uten å se seg tilbake underbygger dette.
Ekstroversjon (15): Svært lav ekstraversjon er konsistent med et forfatterskap som idealiserer stillhet, tomrom og tilbaketrekning. «Den som vet, taler ikke. Den som taler, vet ikke» er en av tekstens mest kjente formuleringer — og en setning som neppe skrives av noen som søker sosial bekreftelse.
Medmenneskelighet (65): Høy, men ikke ekstrem. Lao Tzus tekst er ikke varm i interpersonlig forstand — den henvender seg til menneskeheten som prinsipp snarere enn til enkeltmennesket som venn. Omsorgen er kosmisk, ikke nær.
Nevrotisisme (20): Svært lav nevrotisisme er kanskje hans mest bemerkelsesverdige trekk. En filosofi om aksept og flyt er nesten umulig å formulere autentisk fra et urolig indre — og Tao Te Chings tone er konsekvent fri for angst, hast og selvopptatthet.
Mønsteret som tegner seg er en person med et usedvanlig rolig og vidt åpent sinn, frikoblet fra sosiale og strukturelle forventninger, men med en grunnleggende orientering mot det universelt gode.
