Åpenhet for erfaring (99): Skåren er sjelden og rettferdiggjøres av like sjelden dokumentasjon. Leonardos notatbøker beveger seg i løpet av én side fra hydraulikkens lover til blomsterstøvets form til et skuespillermanuskrikt. Vasari beskriver ham som en mann som aldri sluttet å stille spørsmål, og de samtidige kildene tegner bildet av noen som bokstavelig talt ikke kunne la en bekk renne forbi uten å ville forstå hva som forårsaket dens krumning. Åpenheten var ikke et intellektuelt prydobjekt — den var en kognitiv grunnmodus.
Planmessighet (35): Her bor det store paradokset. En mann med kapasitet til å planlegge katedraler og kanalsystemer i detalj, men som likevel etterlot Tilbedelsen av de hellige tre konger, Sankt Hieronymus og en rekke bestillingsarbeider uferdige. Kildene tyder på at fullføring som sådan var av liten interesse — det var selve utforskningsprosessen som næret ham. Lav planmessighet er ikke latskap; hos Leonardo fremstår den som en strukturell umulighet av å velge ett spørsmål fremfor alle de andre.
Ekstroversjon (50): Mønsteret er genuint ambivalent. Samtidige beskrev ham som sjarmerende, musikalsk begavet og elsket i selskapslivet ved Sforzas hoff i Milano. Likevel var alenetiden og fordypningen hans egentlige arbeidsvilkår. Han hørte verken hjemme i introvertenes ensomhet eller ekstravertenes stimulans — han beveget seg pragmatisk mellom dem.
Medmenneskelighet (65): Leonardos dokumenterte vegetarianisme, hans omsorg for dyr og hans elevforhold til unge menn som Salaì og Francesco Melzi antyder en genuint varme. Samtidig holdt han følelsesmessig avstand, og nære relasjoner beskrives i kildene sjelden som gjensidige bekjennelser.
Nevrotisisme (40): Lavere enn man kanskje ville forvente av en som levde i konstant kreativ uro. Kildene gir ikke inntrykk av en plaget sjel — snarere av en som håndterte indre spenninger gjennom det observerende blikket, ved å gjøre følelsen til et studieobjekt.
Tilsammen tegner disse fem dimensjonene et menneske med ekstraordinær kapasitet for opplevelse og lav kapasitet for å lukke sirkelen — en kombinasjon som forklarer både storheten og de ufullendte mesterverkene.