Åpenhet for erfaring (75): Voldemort er genuint nysgjerrig på det ukjente — men bare der det tjener kontroll. Hans livsprosjekt rundt horkruks representerer en vilje til å utforske magiens ytterste grenser, til å tenke det ingen andre tør tenke. Denne åpenheten er ikke estetisk eller humanistisk; den er instrumentell og grensebrytende. Han søker kunnskap fordi kunnskap er makt, og han er villig til å bryte alle konvensjoner for å skaffe seg den.
Planmessighet (85): Svært høy planmessighet er kanskje Voldemorts mest definerende trekk. Hans syvdelte plan for udødelighet, hans nøye utvalg av lakeier, hans langsiktige manipulasjon av Ministeriet for magi — alt vitner om en mann som aldri handler uten beregning. Han improviserer sjelden; han forbereder.
Ekstroversjon (50): Her er en av profilens mest interessante moderasjoner. Voldemort er verken en ren introvert eller en som søker sosial stimulans for sin egen skyld. Han bruker sosiale arenaer taktisk — taler foran sine tilhengere, dominerer rom med sin tilstedeværelse — men henter kraft i alenetid og fordypning. Makten er sosial; prosessen er solitær.
Medmenneskelighet (5): Klinisk fraværende. Voldemort viser ikke empati, ikke omsorg, ikke gjensidighet. Han behandler sine nærmeste allierte som redskaper. Selv Nagini, kanskje hans nærmeste «forbindelse», er et middel. Denne skåren er ikke overdrivelse — det er narrativt veldokumentert.
Nevrotisisme (60): En moderat skår som avslører noe viktig: under den isende fasaden finnes reell angst. Frykten for døden er ikke metafor — den er Voldemorts eksistensielle kjerne. Når planer trues, reagerer han med raseri og irrasjonell straff. Han er ikke ustabil, men han er heller ikke uangripelig.
Mønsteret som binder dette sammen er en karakter med enestående kapasitet til gjennomføring og langsiktig tenkning, der alle ressurser er kanalisert inn i ett eneste prosjekt: å overleve og dominere. Ingen av de øvrige trekkene tjener noe annet formål.