Åpenhet for erfaring (92): Svært få komponister i historien har gjennomgått så radikale stilmessige transformasjoner som Beethoven. Fra den sene Haydns og Mozarts klassiske arv, via den heroiske mellomperioden med «Eroica»-symfonien, til de sene strykekvartettene som samtiden knapt forstod — mønsteret peker mot en utsøkt evne til å tenke utenfor etablerte rammer. Han brøt konsekvent med konvensjonene for sonateform, harmonikk og instrumentering, og de sene verkene lyder i dag som om de tilhørte en fremtid han allerede hadde besøkt.
Planmessighet (60): Skjissebøkene hans viser en mann som arbeidet metodisk og seiglivt med tematisk materiale over lang tid — dette er ikke en uorganisert skaperkraft. Og likevel: det biografiske bildet av Beethoven i hverdagslivet er kaotisk. Han skiftet bolig opptil ti ganger i ett og samme år i Wien, hans husholdning var beryktet for uryddighet, og han var notorisk dårlig på å overholde avtaler med forlaget. Planmessigheten ser ut til å ha vært selektivt reservert for det kunstneriske — og langt mer variabel utenfor det.
Ekstroversjon (45): Beethoven er en tvetydig figur her. Han søkte og verdsatte aristokratisk selskapelighet og oppnådde sosial anerkjennelse i Wiens salonger, men kildene tyder like fullt på at han hentet sin dypeste kraft fra alenetid og fordypning. Den tiltagende døvheten forsterket en naturlig tilbøyelighet til isolasjon og gjorde sosial deltakelse stadig mer krevende.
Medmenneskelighet (30): Kildene tegner et konsekvent bilde av en mann med en sjelden evne til å være vanskelig. Han var beryktet for plutselige sinnesutbrudd, krangler med arbeidsgivere, søskenkonflikter, og hans umenneskelig langvarige rettslige kamp om vergemålet over nevøen Karl vitner om en mann for hvem nærhet lett ble til kontroll. Det synes å ha vært en dypere empatisk kapasitet til stede — men kraftig overskygget av egosentrisk intensitet.
Nevrotisisme (80): Heiligenstadt-testamentet alene er nok. Men det støttes av konversasjonsbøkene, brev og samtidige vitnesbyrd om stemningssvingninger, paranoide episoder og en tilbøyelighet til å tolke andres handlinger som svik. Lidelsen var reell — og den var produktiv. Den ga musikken sin intense emosjonelle ladning, men kostet ham og menneskene rundt ham svært mye.
Samlet tegner disse fem trekkene portrettet av en person der maksimal kreativ åpenhet og maksimal emosjonell turbulens befinner seg i permanent, fruktbart og smertefullt samspill — holdt delvis i tømmene av en middels, selektivt anvendt planmessighet.