Åpenhet for erfaring (95): Luna opererer i et mentalt landskap som knapt har grenser. Hun aksepterer eksistensen av skapninger og fenomener som ingen andre erkjenner, ikke fordi hun er lettlurt, men fordi hun har en grunnleggende epistemologisk ydmykhet overfor det ukjente. Denne skåren viser seg i hennes lidenskap for The Quibbler, i hennes poetiske beskrivelser av verden og i hvordan hun finner dype mønstre der andre bare ser kaos.
Planmessighet (30): Luna er ikke ustrukturert av latskap, men av prinsipp. Hennes lave planmessighet viser seg i hvordan hun mister ting, glemmer tidsfrister og vandrer inn i samtaler uten kart. Hun navigerer etter indre kompass, ikke etter kalender. For henne er spontanitet en form for ærlighet overfor øyeblikket.
Ekstroversjon (40): Luna er ikke sjenert, men hun er ikke sosialt sulten heller. Hun kan si de mest avvæpnende ting til fremmede uten blygsel, men hun henter sin kraft fra indre verden og alenetid. Hun deltar i det sosiale på sine egne premisser og trekker seg tilbake uten dårlig samvittighet.
Medmenneskelighet (80): Lunas godhet er sjelden og ekte. Hun tilbyr vennskap uten agenda, trøster Harry etter Siriusʼ død med en åpenhet og omsorg som nesten ingen andre klarer, og hun dømmer sjelden. Høy medmenneskelighet betyr her ikke ettergivenhet — hun har et skarpt blikk for urettferdighet — men hun møter mennesker med grunnleggende velvilje.
Nevrotisisme (20): Dette er kanskje Lunas mest bemerkelsesverdig psykologiske trekk. Til tross for å miste moren tidlig, bli mobbet jevnlig og havne i Malfoy Manor, beholder hun en indre ro som grenser til det uforklarlige. Hun er ikke ufølsom — hun sørger, hun frykter — men hun er ikke fanget av angst. Hennes stabilitet er ikke oppnådd, den virker nærmest medfødt.
Samlet tegner disse fem dimensjonene et portrett av et menneske som er dypt åpent og varmt, men som ikke søker bekreftelse fra omverdenen. Det er en sjelden kombinasjon — åpenhet og godhet uten sosial avhengighet — og den gjør Luna til noe genuint originalt.
