Åpenhet for erfaring (60): Johnson befant seg i den moderate midten her — verken en idealistisk drømmer eller en lukket pragmatiker. Kildene tyder på at han hadde begrenset interesse for abstrakt intellektuell tenkning eller kunstnerisk finesse, men var åpen nok til å omfavne New Deal-ideene fra Roosevelt-æraen og til å drive frem Great Society-programmet med dets radikale sosiale ambisjoner. Hans åpenhet var primært praktisk og erfaringsbasert — han lærte av det konkrete, ikke av det teoretiske.
Planmessighet (80): Den effektive administratoren i Johnson var påfallende godt utviklet. Hans legislative strategi i Senatet — der han steg til majoritetsleder på rekordtid — vitner om en mann som planla nøye, husket detaljer om kolleger og motstandere, og aldri overlot til tilfeldighetene det han kunne kontrollere selv. Hans evne til å drive lovgivning gjennom Kongressen var nærmest mesterlig i sin metodikk.
Ekstroversjon (95): Her er skåren ekstrem, og kildene bekrefter det. «The Johnson Treatment» — den berømte kombinasjonen av fysisk nærhet, øyekontakt, smiger og press som Johnson brukte for å overtale senatorer — er ren ekstravert energi i sin mest intense form. Johnson hentet kraft fra samspill, dominerte hvert rom han trådte inn i, og ble ifølge biografene rastløs og deprimert i isolasjon.
Medmenneskelighet (25): Dette er en av de mest definerende skårene i profilen. Johnson fremstår som en mann med lav empatisk varme og høy instrumentell bruk av relasjoner. Hans behandling av medarbeidere beskrives i Caros biografi som til tider hensynsløs og ydmykende. Velvilje var ikke drivkraften — makt var det.
Nevrotisisme (55): En middels skår som skjuler dype svingninger. Johnson beskrives som periodevis lammet av tvil og depresjon, særlig under Vietnam-krisen, men fremstod utad med enorm selvtillit. Spenningen mellom den utadvendte masken og den indre uroen er et gjennomgående tema i lydopptakene fra Det hvite hus.
Samlet tegner disse fem trekkene bildet av en mann med ekstraordinær handlingskapasitet og like ekstraordinær relasjonell hardhet — en kombinasjon som både muliggjorde hans største triumfer og bidro til hans fall.