Åpenhet for erfaring (85): Curies intellektuelle nysgjerrighet var ikke av den lette, springende sorten — den var borende og vedvarende. Da hun begynte å undersøke uranstråling etter Becquerels oppdagelse, var det ingen etablert ramme for hva hun lette etter. Kildematerialet tyder på at hun nærmet seg det ukjente med en kombinasjon av begeistring og systematisk nøkternhet, en åpenhet som ikke fryktet å stå i det uforståelige over tid. Denne skåren gjenspeiles i at hun ikke bare kvantifiserte stråling, men at hun konseptualiserte den som en egenskap ved selve atomet — en tanke som var genuint revolusjonerende.
Planmessighet (95): Dette er kanskje den mest definerende skåren i profilen. Curies laboratorienotater er i ettertid berømt for sin presisjon og orden; de er så grundige — og så radioaktive — at de fortsatt oppbevares i blyforseglet kasse. I årevis bearbeidet hun bokstavelig talt tonn med blendemalm for å isolere bittesmå mengder radium. En Planmessighet (95) betyr sjelden komfort; det betyr en nesten ubøyelig forpliktelse til metodologi og fullføring, uansett kostnad.
Ekstroversjon (25): Samtidige beskrivelser av Curie peker konsekvent på tilbakeholdenhet og reserverthet. Hun unngikk selskapslivet som omgav Pariser-akademia, og dagbøkene etter Pierres død i 1906 avslører en dyp, privat sorgprosess som hun i liten grad delte offentlig. Denne svært lave skåren samsvarer med en person som hentet sin energi i laboratoriet og i egne tanker, ikke i andres selskap.
Medmenneskelighet (55): En middels skår, og trolig den mest nyanserte. Curie kunne vise dyp lojalitet — overfor Pierre, overfor studenter hun tok under sine vinger — men hun var ikke særlig opptatt av å tekkes, og hun hadde lite til overs for det sosiale spillet i vitenskapsmiljøene. Hennes handlinger under første verdenskrig, da hun utviklet mobile røntgenenheter for frontsoldater, tyder likevel på en genuin velvilje som ikke alltid var synlig i hverdagen.
Nevrotisisme (50): En midtre skår som antyder et sammensatt bilde. Dagbøkene etter Pierres bortgang vitner om intense emosjonelle tilstander, mens laboratoriepersonen fremstår som usedvanlig stabil og fokusert. Mønsteret peker mot en person som ikke var immune mot indre uro, men som hadde utviklet en sterk evne til å kanalisere denne uroen inn i arbeid — noe som både var en ressurs og en mulig blindsone.
Samlet sett er dette et Big Five-bilde dominert av to ekstremer: svært høy intellektuell kapasitet og disiplin på den ene siden, og svært lav sosial orientering på den andre. Det er en profil som predikerer enestående faglig produksjon kombinert med personlig isolasjon — og det er i høy grad det historien bekrefter.
