Åpenhet for erfaring (55): McGonagall er ingen ideenes kvinne for ideenes skyld. Hun har en respekt for det prøvde og sanne — for Hogwarts' tradisjoner, for etablerte metoder i transfigurasjon, for institusjoner som har bevist sin verdi. Likevel er hun ikke lukket: hun er villig til å bryte med autoriteter når moralske hensyn krever det, noe som viser seg tydelig i motstandskampen mot Umbridge og senere mot Voldemort. Åpenheten er moderat og praktisk — hun utforsker det nye når det tjener noe genuint, ikke for nyhetens egen skyld.
Planmessighet (90): Dette er McGonagalls definerende trekk i Big Five-rammeverket. Hennes undervisning er strukturert til minste detalj, hennes forventninger er aldri uklare, og hennes egne valg bærer preg av grundig overveielse. Når hun handler impulsivt — som i konfrontasjonen med Carrows — er det ikke fordi planmessigheten svikter, men fordi den er underlagt et enda sterkere moralsk imperativ.
Ekstroversjon (40): McGonagall er innadvendt på en rolig, ikke-defensiv måte. Hun søker ikke sosial stimulans og er sjelden den som fyller rommet med varme eller humor. Hennes autoritet er ikke karismatisk — den er strukturell, forankret i kompetanse og konsistens. De sjeldne øyeblikkene av letthet, som når hun gir Harry plass på Quidditch-laget, bærer ekstra vekt nettopp fordi de er unntak.
Medmenneskelighet (50): En middels skår her er alt annet enn nøytral — den er nøkkelen til å forstå McGonagall. Hun er verken den varme støttespilleren eller den kalde byråkraten. Hun gir ikke ros lett, uttrykker ikke empati med åpne armer, og er like streng mot dem hun elsker som mot fremmede. Og likevel: omsorgen er der, ekte og robust, bare pakket inn i krav snarere enn trøst.
Nevrotisisme (25): McGonagalls emosjonelle stabilitet er bemerkelsesverdig. Under trykk — krig, tap, institusjonelt kaos — holder hun formen. Hun sørger, men kollapser ikke. Hun frykter, men handler likevel. Denne lave skåren understøtter inntrykket av en person som har integrert sine indre konflikter til noe bærende snarere enn forstyrrende.
Samlet tegner disse skårene bildet av en person der struktur og moralsk alvor er bærebjelker, der varme eksisterer men er forsiktig dosert, og der indre stabilitet gjør henne til et ankerpunkt for alle rundt henne — en funksjon hun bærer med stille verdighet.