Åpenhet for erfaring (75): Napoleon var ingen romantisk drømmer, men han var genuint intellektuelt nysgjerrig. Han leste bredt — fra Plutark til matematikk og lovteori — og den napoleonske koden er i seg selv et bevis på en åpen, reformivrig tanke som torde utfordre århundrer med juridisk tradisjon. Likevel var ikke nysgjerrigheten estetisk drevet; den var strategisk. Ideer interesserte ham i den grad de kunne anvendes.
Planmessighet (92): Her er det lite å diskutere. Napoleons felttogsplanlegging, hans minutiøse reformarbeid og hans evne til å administrere et imperium fra sadelen vitner om en planmessighet som knapt har sidestykke i europeisk historie. Han skal selv ha sagt at han aldri lot en beslutning vente på en bedre anledning — han skapte anledningen.
Ekstroversjon (80): Napoleon hentet åpenbart energi fra omgivelsene. Han trivdes blant soldatene, i rådet, i debatt. Karismaen var ikke påtatt — den var ekte og sosialt ladet. Samtidig var samspillet hans sjelden gjensidig: han brukte sosiale arenaer til å dominere, overbevise og mobilisere, sjeldnere til å lytte.
Medmenneskelighet (28): Dette er profilens skarpeste tall og dens mest avslørende. Lavt på medmenneskelighet betyr ikke nødvendigvis kulde i alle situasjoner — Napoleon kunne vise varme overfor soldater og nære, men kildene er entydige på at empati konsekvent vek plassen for nyttekalkyle. Mennesker var brikker. Tap på slagmarken ble håndtert raskt og videre.
Nevrotisisme (55): En middels skår som gjenspeiler et genuint paradoks: Napoleon viste under press en ro som grenset til det umenneskelige, men i eksil på St. Helena og i perioder med tilbakegang fremtrer en skjørhet — et temperament som slet med meningsløshet og tap av kontroll. Skåren er moderat fordi begge sider er dokumenterte.
Samlet tegner Big Five bildet av en person som er drevet, utadvendt og kapabel på grensen til det ekstraordinære — men med en strukturell mangel på det som binder makt til menneskelig ansvar.