Åpenhet for erfaring (45): Kildene tyder på en kvinne med begrenset interesse for det abstrakte og uortodokse. Victorias smak var konservativ — hun foretrakk det kjente, det tradisjonsrike og det forutsigbare. Dagbøkene er fylt med konkrete observasjoner om steder, mennesker og ritualer, men sjelden med intellektuell spekulasjon eller eksperimentell nysgjerrighet. Middels åpenhet betyr likevel ikke åndelig fattigdom: hun hadde en dyp følelsesmessig verden og var genuint beveget av musikk, natur og sine nærmeste — men alltid innenfor kjente rammer.
Planmessighet (85): Her er Victoria i sitt ess. Svært høy planmessighet speiles i tiår med detaljerte dagboknoteringer, strenge hoffritualer og en regjeringsutøvelse preget av orden og forutsigbarhet. Hun arbeidet systematisk med statsdokumenter livet gjennom og insisterte på protokoll selv i dype sorgperioder. Disiplinen fremstår som både karakter og korsett.
Ekstroversjon (55): En bemerkelsesverdig midtskåre. Victoria trives åpenbart i sosiale sammenhenger — hun elsket hoffet, ballene og fremvisningene — men kildene tyder også på at hun jevnlig søkte ensomhet og fordypning. Etter Alberts død i 1861 trakk hun seg tilnærmet helt tilbake fra offentligheten i årevis, noe som utløste folkelig kritikk. Denne ambivalensen er autentisk: verken rendyrket introvert eller ekstrovert.
Medmenneskelighet (40): Lav medmenneskelighet er kanskje den mest kontroversielle skåren, men den er forankret i det kildene beskriver. Victoria fremstår som lite imøtekommende overfor andres perspektiver, egensindige i sine meninger, og til tider kald i sin behandling av ansatte og til og med egne barn. Kjærligheten til Albert og John Brown var intens — men selektiv og possessiv snarere enn bredt omsorgsgivende.
Nevrotisisme (75): Svært høy, og godt dokumentert. Dagbøkene er gjennomsyret av angst, hypokondri, sorgkrise og sinneutbrudd. Tap av Albert utløste det som i dag ville vært diagnostisert som alvorlig sorglidelse. Hun fryktet attentat, sykdom og ensomhet — og bar disse frykter åpent i det private.
Samlet tegner disse fem trekkene et bilde av en monark som holdt riket i jerngrep utenfra, mens det indre livet raste. Planmessigheten holdt henne funksjonell; nevrotisismen holdt henne menneskelig.