Åpenhet for erfaring (65): Lupin viser en genuint høy intellektuell nysgjerrighet, særlig tydelig i hvordan han underviser. Undervisningen hans er kreativ og empatisk innrettet — han møter studentene der de er, og han tenker utover lærebokens rammer. Åpenheten er likevel ikke total: han er ikke en drømmer eller en eksperimentator, men en person som verdsetter innsikt og forståelse fremfor nyhet for nyhetens skyld.
Planmessighet (60): En middels skår her er talende. Lupin er disiplinert nok til å kontrollere varulven sin med store anstrengelser, og han planlegger undervisningen sin nøye. Men han er ingen perfeksjonist — og det finnes øyeblikk der han lar ting gli, der han unnviker ansvar (som den natten i Hylende hytte) heller enn å ta det vanskelige valget i tide.
Ekstroversjon (35): Lupin er markert innadvendt. Han søker ikke oppmerksomhet, gjør seg liten i grupper og er langt mer komfortabel i en-til-en-samtaler enn i større forsamlinger. Hans autoritet som lærer er rolig og klar, men aldri høylytt. Denne introvertheten er heller ikke bare temperament — den forsterkes av et liv i skjul.
Medmenneskelighet (75): Dette er kanskje Lupins mest synlige trekk. Han er oppmerksom, raus og genuint interessert i andre — særlig i elever som sliter. Hans forhold til Harry er preget av en nesten fedreaktig omsorg, og han nøler aldri med å gi andre det de trenger, emosjonelt eller praktisk.
Nevrotisisme (55): En middels skår skjuler mye. Lupin er ikke emosjonelt ustabil på overflaten — han fremstår rolig og behersket. Men under overflaten bærer han en vedvarende skam og en kronisk indre uro knyttet til sin natur som varulv. Han er ikke redd for verden; han er redd for seg selv.
Mønsteret som tegner seg er en mann som i all hovedsak fungerer godt utad, men bærer en tung indre byrde — og som konsekvent setter andre foran seg selv, delvis av ekte godhet, delvis fordi han ikke regner seg som verdig noe annet.