Åpenhet for erfaring (55): Roger er ikke en intellektuell, og han later heller ikke som. Han er nysgjerrig nok til å eksperimentere — LSD-turen i sesong fem er emblematisk — men disse utforskningene skjer på hans premisser og følger raskt av at han vender tilbake til det kjente. Han verdsetter god smak og et godt anekdote-arsenal fremfor dyptpløyende ideer.
Planmessighet (25): Svært lav, og det merkes i hvert eneste handlingsvalg. Roger utsetter, delegerer eller ignorerer. Han dukker opp sent, glemmer avtaler og forventer at sekretærer og kolleger skal fylle hullene hans impulsivitet etterlater. Det er ikke dovenskap i klinisk forstand — det er en dyp motvilje mot å la struktur begrense muligheten for neste morsomt øyeblikk.
Ekstroversjon (85): Her er Roger i sitt ess. Han henter energi fra rommet, fra publikum, fra reaksjoner. Vitser er ikke ornamentikk for Roger — de er kommunikasjonsmodus, statusmarkør og mestringsstrategi i ett. En Roger uten publikum er en Roger som ikke helt vet hva han skal gjøre med seg selv.
Medmenneskelighet (50): Middels, og det er et presist treff. Roger kan være genuint varm og sjenerøs, særlig overfor Joan og i sine klarere øyeblikk med Don. Men han kan like gjerne være hensynsløs, selvopptatt og bruke andre som rekvisitter i sin egen fortelling. Han bryr seg — men betinget.
Nevrotisisme (40): Lavere enn man kanskje forventer av en mann med to hjerteinfarkt og et liv i konstant friksjon. Roger har en grunnleggende motstandsdyktighet — eller snarere en evne til å la ubehag gli av seg. Han bekymrer seg ikke for mye. Det er noe befriende og noe dypt uansvarlig ved det på samme tid.
Samlet tegner Big Five et bilde av en mann skapt for scenen, men ikke for konsekvensene av det som skjer på den. Kombinasjonen av svært høy ekstraversjon og svært lav planmessighet er sjelden og eksplosiv: den produserer karisma og kaos i like store proporsjoner.
