Åpenhet for erfaring (70): Hagrid er genuint fascinert av verden — særlig dens skapninger. Han oppsøker det sjeldne, det farlige og det misforståtte med en barnlig begeistring som ikke blekner med årene. At han ruger på et drakeegg i en trehytte, eller dyrker et vennskap med en kjempeedderkopps familie, vitner om en åpenhet for erfaring som trumfer konvensjon. Likevel er den ikke ekstrem: han tenker sjelden abstrakt eller konseptuelt, og filosofisk spekulasjon overlater han til andre.
Planmessighet (25): Dette er Hagrids mest påfallende svakhet i handling. Han sladrer om Fluffy, avslører hemmeligheter over et glass mjød og glemmer å vurdere konsekvenser av sine impulsive prosjekter. Planmessighet (25) er ikke bare lav — det er et gjennomgående narrativt trekk som skaper komplikasjoner for alle rundt ham, og som han selv aldri helt ser komme.
Ekstroversjon (75): Hagrid henter energi fra menneskelig kontakt. Han fyller en hytte med gjester, deler mat og fortellinger med like stor glede. Ensomheten han bærer etter urettferdig utvisning fra Galtvort gjør det ekstra tydelig: han trives i fellesskap og visner i isolasjon.
Medmenneskelighet (90): Det er her Hagrid virkelig skiller seg ut. Han er ikke bare vennlig — han bærer en aktiv, praktisk omsorg for nesten alle vesen han møter, fra trollmenn til edderkopper. Denne skåren gjennomsyrer alt han gjør.
Nevrotisisme (55): En moderat skår som reflekterer en reell spenning. Hagrid er ikke alltid rolig — han gråter åpent, bærer skam over sin halvblodstatus og er sårbar for kritikk. Men han kollapser sjelden. Sorgen er ekte, men ikke invalidiserende.
Samlet tegnes bildet av en person med enorm varme og sosial energi, men med svært liten kapasitet for strukturert fremforuttenkning — og med akkurat nok emosjonell sårbarhet til at hans godhet kan såres.