Åpenhet for erfaring (30): Saitamas interesser er bemerkelsesverdig snevre. Han leser ikke for å utvide horisonten, oppsøker ikke nye idéer, og har liten sans for abstraksjon eller estetikk. Hans verden er konkret og avgrenset — heltearbeid, supermarkedtilbud og TV. Denne lave åpenheten forsterker isolasjonen hans: han har rett og slett ikke apparatet til å søke mening i det metafysiske rommet der tapet hans egentlig befinner seg.
Planmessighet (35): Saitama registrerer seg som helt på laveste nivå av byråkratiet, glemmer papirer, møter opp sent og tar kamper mer eller mindre som de faller. Han mangler ambisjoner om karrierebygging og lar Genos håndtere det administrative livet. Ikke lat — men dypt uinteressert i systemer og strukturer som ikke gir umiddelbar mening.
Ekstroversjon (35): Sosiale relasjoner eksisterer i utkanten av Saitamas bevissthet. Han liker Genos' selskap, men trenger det ikke aktivt. Han kan vandre gjennom folkemengder av beundrere uten å registrere dem, og foretrekker stillheten i leiligheten sin. Det er ikke sosial angst — det er sosial irrelevans.
Medmenneskelighet (60): Her ligger en av Saitamas ekte spenninger. Han bryr seg faktisk — han griper inn for fremmede, beskytter sivile og behandler selv Genos med en slags klumpete varme. Men han kommuniserer det aldri tydelig, og den middels skåren er ærlig: han er verken kald eller varm, men sitter i et ubekvemt midtsjikt.
Nevrotisisme (15): Nesten klinisk lav. Saitama rister ikke, svetter ikke, bekymrer seg ikke. Det er dette som gjør ham så merkelig å se på — ikke mangelen på følelser, men mangelen på reaksjoner. Hans eksistensielle tomhet er ikke angst, det er nummenhet.
Samlet tegner Big Five-profilen et bilde av en karakter som lever minimalt, engasjerer seg moderat og nærmest er immun mot stress — men til en pris: den samme flattheten som beskytter ham mot frykt, stenger ute glede.