Åpenhet for erfaring (50): Shinji er middels åpen, og det merkes. Han er ikke kreativt søkende av natur, men celloen – det eneste han frivillig har valgt – røper en estetisk åre han ellers gjemmer bort. Han tenker sjelden i abstrakte systemer eller filosofiske eksperimenter; erfaringen må komme til ham, ikke omvendt. Middelsverdien avspeiler en karakter som kan berøres dypt av et musikkverk eller et menneskelig uttrykk, men som ikke aktivt oppsøker det ukjente.
Planmessighet (35): Lav planmessighet gir seg uttrykk i Shinjis passive og reaktive mønster. Han driver med strømmen – inn i pilotsettet, inn i relasjoner, inn i konflikter – uten overordnede mål eller strategisk fremsynethet. Handlinger utløses av ytre press eller emosjonell nødtilstand, sjelden av proaktiv beslutning.
Ekstroversjon (15): Svært lav ekstraversjon er kanskje Shinjis mest synlige trekk. Han trekker seg tilbake, senker skuldrene, unngår blikk. Sosiale situasjoner tapper ham; alenetid med walkman og cello er det eneste som gir pusterom. Han snakker ikke fordi han har noe å si – han snakker fordi han ellers er redd for å forsvinne.
Medmenneskelighet (55): Middels medmenneskelighet er verdt å stoppe ved. Shinji ønsker å bry seg, og han gjør det oppriktig overfor dem som kommer ham nær – Rei, Asuka, til og med Misato. Men ambivalensen er ekte: han kan trekke seg til seg selv og la andre stå i det, ikke av ondskap, men av ren selvbeskyttelse.
Nevrotisisme (95): Den dominerende skåren. Shinji lever i et kronisk aktivert alarmsystem. Skam, frykt for avvisning og katastrofetanker er hans standardmodus. Nesten enhver scene han er i bærer spor av dette – kroppsspråket, de halvferdige setningene, tilbaketrekningen.
Samlet sett tegner disse fem trekkene et bilde av en gutt som er emosjonelt overbelastet, sosialt tilbaketrukket og handlingslammet – men som ikke er tom for varme eller potensial. Paradokset er at hans svakheter er like synlige som hans lengsler.