Åpenhet for erfaring (60): Spike er ingen intellektuell drømmer, men han er heller ikke lukket. Han tar verden slik den kommer — nysgjerrig nok til å engasjere seg i mennesker og situasjoner han snubler inn i, men uten å aktivt søke nye perspektiver eller ideer for ideenes skyld. Det er en pragmatisk åpenhet: han responderer på det som skjer, ikke på muligheter han selv skaper.
Planmessighet (25): Svært lav, og det merkes i hvert eneste oppdrag. Spike improviserer seg gjennom konfrontasjoner, ignorerer advarsler, glemmer å spise og behandler strukturerte planer som vage forslag. Det er ikke latskap — det er en grunnleggende tro på at livet er for kaotisk til at planlegging egentlig betyr noe. Denne holdningen speiles i Bebopens kronisk tomme kjøleskap.
Ekstroversjon (40): Spike er ikke sosialt fremmed. Han deltar i samtaler på sine egne vilkår, trekker seg tilbake når det passer ham og lar stillheten gjøre arbeidet der ord ville koste noe. Han kan være sjarmerende i glimt, men det er aldri energi han henter fra andre — snarere noe han gir bort med budsjettmessig forsiktighet.
Medmenneskelighet (45): Midtpunktet er riktig her. Spike er ikke kald, men han er heller ikke varm på noen åpenlys måte. Han hjelper fordi det er det som skjer der og da, ikke fordi han har et ønske om å pleie relasjoner. Omsorg siver ut gjennom handlinger — ikke gjennom ord eller bevisst nærhet.
Nevrotisisme (55): Moderat, men med retning. Det er ikke angst eller impulsiv emosjonalitet som kjennetegner ham — det er snarere en undertrykt uro som slår gjennom i møtet med fortiden. Faye, Julia, Vicious: disse navnene aktiverer noe som vanlig fare aldri gjør. Spikes ro er ikke fri for kost.
Samlet tegner disse skårene et portrett av en mann som har designet seg selv for minst mulig friksjon med tilværelsen — lav planmessighet, moderat ekstraversjon og en medmenneskelighet som holder andre på akkurat passe avstand. Det fungerer, helt til fortiden tvinger seg tilbake.