Åpenhet for erfaring (70): Kildene tyder på en tydelig, men ikke dominerende intellektuell nysgjerrighet. Anthony søkte nye ideer der de tjente saken — abolisjonismen, templer av reform og stemmerettsbevegelsen — men hennes åpenhet fremstår som instrumentell snarere enn estetisk. Hun var ikke den filosofiske drømmeren; hun var den som leste jurisprudensen nøye og brukte den.
Planmessighet (90): Her er skåren slående og understøttes av biografiske kilder på alle fronter. Anthonys karriere var preget av tiår med systematisk organisasjonsarbeid — hun reiste, holdt taler, koordinerte kampanjer og dokumenterte alt med bemerkelsesverdig presisjon. Hennes evne til å opprettholde struktur over et halvt århundres aktivisme peker mot en planmessighet som sannsynligvis var en av hennes sterkeste ressurser.
Ekstroversjon (65): Anthony hentet tydelig energi fra samspill med andre og fra det offentlige ordets kraft. Taler, møter og turné-aktivisme var hennes medium. Likevel fremstår hun ikke som den ekstremt sosialt orienterte typen — hun kunne vende innad, og dagbøkene vitner om en person som reflekterte dypt i ensomhet.
Medmenneskelighet (50): Denne middels skåren er kanskje den mest avslørende. Anthony fremstår som varm mot dem hun var alliert med, men lite tilbøyelig til å myke opp prinsippene av hensyn til andres følelser. Hennes brudd med Frederick Douglass over stemmerettsprioritering illustrerer en person som satte saken foran relasjonen når det virkelig gjaldt.
Nevrotisisme (40): En relativt lav skår som samsvarer med bildet av en person med gjennomgående emosjonell stabilitet under press. Anthony ble arrestert, latterliggjort og utestengt — og fortsatte. Dette er ikke emosjonell kulde, men en form for forankret ro som kanskje kom fra overbevisningens absolutte karakter.
Til sammen tegner disse fem trekkene bildet av en person med ekstraordinær gjennomføringskraft, sterk moralsk ryggrad og en sosial stil som balanserte varme allianser med kjølig prinsippfasthet — en sjelden og krevende kombinasjon.