Åpenhet for erfaring (75): Aquinas viser en genuint høy åpenhet, men av en særegen, disiplinert sort. Han omfavnet Aristoteles' filosofi på et tidspunkt da mange kirkemenn betraktet den som farlig — en intellektuell risikovillighet som kildene bekrefter gang på gang. Likevel var hans åpenhet ikke grenseløs: den var alltid kanalisert mot teologisk integrasjon, aldri mot eksperimentell fritenkning for dens egen skyld.
Planmessighet (95): Dette er Aquinas' mest definerende trekk. Summa Theologiae alene — med sine hundrevis av spørsmål, innvendinger og presise svar — er et monument over systematisk tenkning. Samtidige beretninger beskriver ham som ekstraordinært produktiv og metodisk, en mann som dikterte til flere sekretærer samtidig uten å miste den røde tråden. Skåren på 95 er neppe overdrevet.
Ekstroversjon (30): Kildene tegner konsekvent bildet av en stille, tilbaketrukket mann — kjent som «Den stumme oksen» blant medstudenter, et kallenavn som siden ble omgjort til hyllest av læreren Albertus Magnus. Aquinas hentet kraft i fordypning, ikke i sosial stimulans. Han underviste og disputerte med stor dyktighet, men det sosiale fremstod som et redskap, aldri som et mål i seg selv.
Medmenneskelighet (70): Det finnes mange beretninger om Aquinas' tålmodighet, sjenerøsitet og omsorg for studenter og brødre. Han var ikke kald eller avvisende, slik den innadvendte analytikeren lett kan fremstå. Hans teologiske verk er gjennomsyret av en grunnleggende velvilje overfor menneskeheten og dens frelsesbehov.
Nevrotisisme (25): Aquinas fremstår som bemerkelsesverdig emosjonelt stabil. Samtidige beskriver en nesten serafisk ro, selv under kraftige intellektuelle angrep og kirkelig motstand. Lav nevrotisisme kombinert med høy planmessighet gir den jevne, utholdende arbeidsrytmen som gjorde det mulig å fullføre et livsløp av uhørt produktivitet.
Samlet sett danner disse skårene profilen til en mann som var skapt for langsom, dyp og bærekraftig intellektuell innsats — ikke for raske gjennombrudd eller offentlig berømmelse.