Åpenhet for erfaring (95): Jefferson befinner seg i ytterkant av dette trekket, og kildene bekrefter det konsekvent. Han samlet over ni tusen bøker som siden ble kjernen i Library of Congress, eksperimenterte med plantekryss i Monticellos hage, importerte arkitekturideer fra Palladio og den franske nyklassisismen, og registrerte daglige temperaturmålinger i tiår. Åpenhet hos Jefferson var ikke en holdning — det var en livsform.
Planmessighet (80): Bak den intellektuelle nysgjerrigheten lå en sterk ordenssans. Jeffersons 19 000 bevarte brev er systematisk katalogisert av ham selv; regnskapsbøkene hans registrerer utgifter ned til minste detalj over femti år. Monticello ble planlagt og ombygd i tiår med arkitektens tålmodighet. Høy planmessighet holder den ekstreme åpenheten i produktive baner.
Ekstroversjon (30): Jefferson var beryktet for at han nesten aldri holdt taler, unngikk direkte politisk debatt og foretrakk den skrevne tanken. Som president spiste han gjerne alene med gjester i stedet for å presidere over formelle middager — en radikal forenkling som avslørte et genuint behov for å redusere sosial friksjon.
Medmenneskelighet (55): Her er bildet sammensatt og middels — og det er nettopp det som er avslørende. Jefferson kunne skrive varmt om menneskeheten i abstrakt, mens han holdt avstand i det konkrete. Brev til nære venner som John Adams viser ekte intellektuell intimitet, men direkte emosjonell konfrontasjon ser han ut til å ha unngått systematisk.
Nevrotisisme (50): En middels skår som speiler ambivalens snarere enn stabilitet. Jefferson var ikke åpenbart engstelig i offentligheten, men brev og biografisk materiale antyder periodiske migrener under press og en tilbakeholdenhet som kan leses som følelsesmessig selvbeskyttelse.
Samlet tegner disse fem trekkene portrettet av en mann med ekstraordinær intellektuell kapasitet og orden, men med sosial tilbaketrekning og en middels-kalibrert emosjonell responsevne som skapte merkbare spenninger mellom ideal og praksis.
