Åpenhet for erfaring (55): Thor er ikke den som sitter stille og filosoferer over abstrakte idéer. Hans nysgjerrighet er praktisk og erfaringsbasert — han lærer ved å kaste seg ut, ikke ved å gruble. Han er åpen nok til å tilpasse seg fremmede kulturer og revurdere egne overbevisninger når livet tvinger ham til det, men middeltallet avslører at han ikke er noen intellektuell eventyrer av naturen. Han er mer komfortabel med det kjente helteeposet enn med radikal selvrefleksjon.
Planmessighet (45): Midt på skalaen, og det merkes. Thor handler på instinkt, ruser seg på makt og moment, og lar planer rakne når noe mer opphissende dukker opp. Han kan mobilisere seg til disiplin under krise, men impulsivitet er hans fabrikksinnstilling. Det er ikke latskap — det er en ekte preferanse for det spontane fremfor det planlagte.
Ekstroversjon (85): Dette er kjernen. Thor er konstant i bevegelse mot mennesker, mot lyd, mot fest og kamp. Han blomstrer i publikummet, hentar energi fra den nærmeste krigsbrødr og uttrykker seg høyt og fullt. Stillheten er ikke hans naturlige habitat.
Medmenneskelighet (65): Han er genuint varm og lojal, særlig overfor dem han anser som sin flokk. Men høy selvfølelse og en tendens til å se seg selv som sentrum kan skape friksjon — velviljen er ekte, men ikke alltid klok.
Nevrotisisme (50): Middels, og det er avslørende. Thor opplever reelt tap og reell fortvilelse — Endgame-versjonen av ham er ikke performativ depresjon — men han mangler hverken katastrofetanker eller vedvarende grubletendenser som dominerende trekk. Han er robust, men ikke ufølsom.
Samlet tegner mønsteret en figur med enorm sosial tyngdekraft, moderat impulskontroll, og en emosjonell kapasitet som er reell men ikke alltid tilgjengelig for ham selv.