Åpenhet for erfaring (98): Knapt noen skår forteller en tydeligere historie. Whitmans åpenhet fremstår som nær absolutt — han absorberte sanser, kropper, yrker, landskap og ideer med en grådighet som gjennomsyrer hvert eneste vers i «Song of Myself». Han omfavnet darwinisme, østlig filosofi, operaen og gatestøyen i New York med lik entusiasme. For Whitman var ingenting for hverdagslig eller for storslått til å bli diktet.
Planmessighet (50): Her ligger et av de mest interessante spenningspunktene. En skår midt på skalaen gjenspeiler noe historikere lenge har notert: Whitman var verken en disiplinert håndverker i Flauberts forstand, ei heller en fullstendig kaotisk bohemkunstner. Han reviderte «Leaves of Grass» metodisk i tiår, men overlot seg også til lang, tilsynelatende formålsløs vandring og dagdrøm. Planmessigheten hans var selektiv og tjente visjonen, ikke rutinen.
Ekstroversjon (70): Kildene tyder på en genuint utadvendt mann — han trivdes i folkemengder, på ferger, i barbersalonger og sykehuskorridorer. Under borgerkrigen besøkte han frivillig tusenvis av sårede soldater, ikke som plikt, men tilsynelatende fordi menneskelig nærhet ga ham energi. Likevel var ekstraversjonen hans ikke overveldende; han kunne trekke seg tilbake til stille observasjon.
Medmenneskelighet (75): Den høye skåren er troverdig. Whitman fremstår som genuint varm og ikke-konfronterende, opptatt av å favne fremfor å avvise. Brev fra borgerkrigen viser en mann som holdt hendene til døende soldater uten å kreve noe tilbake.
Nevrotisisme (45): En bemerkelsesverdig lav-til-moderat skår. Whitman fremstår i det store og hele som følelsesmessig forankret — rolig, tålmodig, kapabel til å bære mørke uten å bryte sammen. Dette understøttes av den ro han projiserte selv under krigens gru.
Samlet tegner skårene et bilde av en person med ekstrem åpenhet som fundament, varme som bærebjelke og en midtpunkts-planmessighet som tillot ham å være både visjonær og pragmatisk etter behov.