Åpenhet for erfaring (95): Dette er kjernen i Mozart som skapende menneske. En skår på 95 er sjelden, og i Mozarts tilfelle er den overbevisende dokumentert. Han absorberte musikalske impulser fra alt han hørte — italiensk opera, tysk kontrapunkt, Wien-eleganse — og smeltet dem sammen til noe helt eget. Brevene viser en mann med uendelig nysgjerrighet: han kommenterte arkitektur, teater, språk og mennesker med samme intense oppmerksomhet han viet partituret. Denne ekstreme åpenheten ga ham evnen til å oppfinne seg selv på nytt i genre etter genre.
Planmessighet (40): Her finner vi det første store paradokset. En av historiens mest teknisk raffinerte komponister hadde lav kapasitet — eller vilje — til å planlegge og forvalte sin egen tilværelse. Mozart utsatte, rotet bort penger, inngikk dårlige kontrakter og levde nær ruinen store deler av sitt voksne liv. Planmessighet (40) peker ikke på et intellektuelt manko, men på en temperamentsmessig motstand mot struktur og fremtidsplanlegging.
Ekstroversjon (80): Mozart trivdes i selskapets sentrum. Han elsket å opptre, å more, å sjarmere. Brevene er fulle av vitser, ordspill og teatralske utrop — en mann som tenkte høyt og med publikum. Skåren på 80 samsvarer med samtidige beskrivelser av ham som livlig, sjarmerende og tidvis overdrevent selvhevdende i sosiale rom.
Medmenneskelighet (60): En middels skår som fortjener en nyansert lesning. Mozart var genuint kjærlig overfor sin kone Constanze og sin far Leopold, men brevene avslører også en mann som kunne være sarkastisk, driftig og selvsentrert når egne behov sto på spill. Han var ikke kald — tvert imot — men hans empati var selektiv og situasjonsavhengig.
Nevrotisisme (50): Kanskje overraskende moderat. Mozart klaget, dramatiserte og bekymret seg — men han kollapset sjelden. En skår på 50 antyder en grunnleggende emosjonell spenstighet som lot ham beholde sitt kreative overskudd selv i perioder med sykdom og fattigdom. Samlet tegner disse fem trekkene bildet av et geni med enorm kapasitet for opplevelse og lav kapasitet for orden — en kombinasjon som kan gi storhet, men som sjelden gir trygghet.